Det lunefulle svangerskapet.

FRYKT en sånn usynlig hånd som bare griper tak i hjertet og klemmer til. Man blir stiv og iskald....
En grusom følelse.
Har hatt tider i livet hvor den har holdt et godt grep over lengre perioder.
Spesielt i første graviditet og spesielt om nettene...(utrolig hvor mye skumlere alt føles om nettene?)
Sov lite ,lå bare å var fryktelig redd for alt mulig , sykdommer , død , hva som kunne gå galt med baby´n i magen. Husker jeg leste en plass at gravide som bekymret seg for mye i graviditeten fikk redde,bekymrede og demprimerte barn.( "takk skal du ha, du som skrev den artiklene i et eller annet gravid magasin....det var virkelig IKKE til hjelp") Så da ble jo om mulig enda mer bekymret....det hale var jo dømt til å gå galt !!!
Da jeg ble gravid med nummer to, etter MYE prøving var jeg så lykkelig....men BOM så kom nedturen! Jeg må ha vært et MARERITT å leve sammen med.Jeg var bare så DEPRIMERT.
Et lite hjertesukk fra mannen var alt som skulle til før mørkleggingsgardinene ble trukket for og jeg bare hadde lyst til å sette meg på en stubbe i skogen for å DØ.
Husker spesielt en episode, en tidlig morgen, Håvard kom å spurte om jeg ville sortere i sokkene for han fant ikke to like. PANG, tårene sprutet og jeg raste" DET Æ´KJE MIN FEIL AT MI IKKJE HE NOK KLESSKAB; DET GJENGE JO`KJE AN Å HOLDE NOEN TING I ORDEN I DETTAN HUSE. Æ GJENGE UD I SKAUEN Å ETTE MÆ PÅ EIN STUBBE TE Æ DØ!!!!
Stakkars mann! Men min gode , snille kjæreste kjære kom hjem med to nye klesskap til meg etter jobb den dagen!
Har bedt om tilgivelse for det i ettertid.
Så ble jeg gravid med nummer 3 sånn helt plutselig og da HORMONER I FRI UTFOLDELSE....og mine mindre sjarmerende trekk viste seg i form av sjalusi....nesten på grensa til galskap vil jeg påstå...bare han stod på siden av ei jente var det som å bli dolket med kniv i hjertet. Har et par episoder hvor jeg viste meg fra min grusomme side, skal ta med den ene. Jeg hadde hatt jentekveld med min NÆRMESTE venninne. Jordbær og hvitvin på verandaen hjemme før vi tok turen til byen for å danse litt.
Senere møtte vi min hjertes utkårede, som hadde vært på sommerfest med jobben, og da vi sammen gikk til bilen så gikk han i mellom oss og la armene rundt skuldrene på oss begge....da kom det grønne MONSTERET frem i meg ....ÅÅÅHJELPE OG TRØSTE sier jeg bare. Hadde heldigvis vett til å holde kjeft, men jeg kan ennå huske den følelsen.

Jeg tror derfor jeg kan konstatere at det er ingen flere planlagte graviditeter her i gården. Ekteskapet vårt har det best om vi slipper slike påkjenninger igjen;-)
Men en ting må jeg si til mitt forsvar og som mannen hadde veldig glede av når jeg gikk gravid, jeg hadde nymfomane tendenser!!! Var det noen som sa " Aldri så galt at det ikke er godt for noe " ? ;-)